Stortinget vedtok i desember 2017 en vesentlig endring i norsk ruspolitikk. Da gikk Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre og SV inn for at ansvaret for at samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av ulovlige rusmidler skal overføres fra justissektoren til helsesektoren. Ulovlige rusmidler som hasj, skulle fremdeles være ulovlig, men reaksjonene skulle komme fra helsevesenet i form av behandling.

To store grupper ble på mange måter ignorert her. Det store flertallet av hasjrøykere og brukere av psykedelika er på mange måter utelatt allerede i innledningen av rusreformen. Utvalget som skulle lage forslag til avkriminalisering hadde derfor ikke noe mandat for å vurdere regulering av cannabis og psykedelika. Nå ble ikke rusformen vedtatt da den endelig kom til stortingbehandling sommeren 2021. Det eneste som ble vedtatt var at rusavhengige skulle få bedre behandling enn i dag. Det gjenstår å se hvordan dette skal utføres i praksis.

En åpenbar feil ved utgangspunktet for rusreformen var fokuset på «hjelp, ikke straff». De aller fleste brukerne av cannabis reagerer på denne formuleringen, fordi de ikke opplever at de trenger hjelp. Hvis de trenger hjelp, er det mot overgrepene forbudspolitikken fører til. Forbudspolitikken har fått mange stygge konsekvenser for cannabisbrukerne. Eksempelvis resulterer ofte en politiransakelse av leilighet i at man mister boligen sin. Og når de sitter på gaten, finnes det også harde stoffer der. Det har også vært en strategi fra politiets side å varsle arbeidsgiver og barnevern pga. cannabis. Dette har hatt vidtrekkende konsekvenser . Det har i mange tilfeller ført folk som hadde et stabilt liv, ut i store problemer, som igjen har endt opp i rusproblemer. Jeg kjenner svært mange tilfeller som dette. De aller fleste vettuge av disse er klare på at de ikke på noen måte går god for sin egen bruk av farlige rusmidler, men resignerer fordi dette er blitt medisinen deres.

Førerkortsakene er et annet eksempel på overgrep brukere av cannabis har måttet tåle. Folk har summarisk blitt fratatt førerkortet på grunnlag av at de har innrømmet bruk et par ganger i måneden. Medisinske brukere av cannabis blir registrert i tollen og fratatt førerkortet av politiet etterpå. Det er satt faste grenser for rusmidler i trafikken med grenser for THC, virkestoffet i cannabis, som er satt så lavt at man kan oppnå 10 i promille (omregnet for å tilsvare alkohol). På toppen av dette har lederen for utvalget som satte grensene uttalt at man kan være over kjørbarhetsgrensen en hel uke etter siste inntak. Utvalgets mandat var å lage grenser som samsvarte med promillelovginingen. I stedet har de brukt mandatet til et korstog mot hasj. Dette har vært rullet ut de siste 10 årene uten at reformbevegelsen har gjort særlig mye mot det. Jeg må få lov å si at jeg har følt meg litt alene i den kampen, bortsett fra i starten 2014-2016, hvor Normal var aktivt inne. Jeg har fått støtte av enkeltpersoner som en jusprofessor, en forsker noen advokater osv. men det har egentlig vært stille fra reformbevegelsen, stillheten står ikke helt i forhold til alvorligheten i saken.

Jeg la onsdag 24.11.2021 ut en plakat, sammen med andre, hvor vi brukte NNPFs «Bry deg»-formspråk til å si «Ja til hasj. Nei til hardere stoffer». Når man «stjeler» NNPFs  formspråk er det både fordi dette er et utslag av svart humor, samtidig som temaet faktisk er alvorlig. Si nei til harde stoffer er harselas med teaparty og «just say no» kampanjen. Vi tar ikke til orde for stigmatisering av mennesker som bruker «hardere stoffer» men ber folk om helst å ligge unna, men da med en humoristisk vri (som kanskje ikke alle har forstått). Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Det var derfor litt overraskende at dette skapte sterke reaksjoner hos enkelte. Jeg har ikke opplevd sterke reaksjoner fra dem som kjenner hvor skoen trykker. Det minner mer om en krenkedebatt hvor de som ikke er krenket, reagerer på vegne av dem som etter deres mening burde være krenket.

Jeg vil påstå at jeg har lang nok fartstid i diverse rusmiljøer til at jeg vet at det i disse miljøene er svært få som ikke vil «si nei til hardere stoffer». Det er ikke for ingenting at den som setter en «jomfrusprøyte» på unge mennesker, rett og slett risikerer å få bank av sine «venner» i rusmiljøet. Spør du en som er avhengig av heroin om han vil anbefale dette for andre, er også svaret stort sett innlysende. Så motstand mot det å advare mot «hardere» stoffer, er ikke akkurat kjennetegn på tyngre rusmiljøer. De fleste av dem advarer. 

Dessverre fikk aldri rusreformutvalget det mandatet de burde fått: Regulering av cannabis og forskjellige former for avkriminalisering av alle andre rusmidler basert på skadepotensiale. En slik reform ville fratatt motstanderne av reformen frislippkortet. Med en rusreform som regulerer det rusmiddelet som 90 % av brukerne av ulovlige rusmidler bruker og som representerer 90 % av narkokriminaliteten i Norge, ville det ikke finnes grunnlag for å si at dette var et frislipp. Man ville også umiddelbart forstått forskjellen på legalisering/regulering og avkriminalisering når man har et klart eksempel på regulering.

Nå blir denne debatten uansett litt bakstreversk da vi allerede synes å komme i bakleksa i forhold til alle de landene som nå legaliserer cannabis. De legaliserer cannabis fordi det er et logisk sted å starte. Jeg skal gi rusreformistene kred for å ha satt dagsorden, og jeg trodde selv på at avkriminalisering måtte være det første skrittet på veien mot regulering av cannabis. Slik sett har denne kampen langt fra vært forgjeves. Det at spørsmålet har hengt i luften nå i årevis, har ført til mye større bevissthet rundt temaet. Derfor er utspillene jeg kommer med nå på ingen måte et forsøk på å devaluere det flotte arbeidet alle reformister har utført i årene som er gått. Vi skal fortsatt stå sammen. Men skal vi stå sammen, så må nå den største gruppen av brukere av ulovlige rusmidler komme i fokus. Mange av dem har følt seg ignorert og kjenner seg ikke igjen i retorikken om «hjelp, ikke straff». Mange har tatt til motmæle mot sykeliggjøring. Å være hjelpetrengende eller sykeliggjort uten at man er noen av delene, oppleves som stigmatiserende.

Jeg håper nå at hele rusreformbevegelsen forstår at det neste som gjenstår er legalisering og regulering av cannabis. Det er bare å ta en kikk utenfor stuedøren, så ser vi at det er dette som nå nærmer seg. Avkriminalisering av bruk av andre rusmidler vil falle helt naturlig når vi bare får konsensus rundt legalisering og regulering av cannabis.