Det er et vanskelig valg å bruke dette ordet på det jeg har vært utsatt for i en
mannsalder. Ordet konspirasjon er betent, men det betyr hemmelig
sammensvergelse.

Nå er saken den at politiet opererer i absolutt hemmelighet når de etterforsker
narkosaker. For det første etterforsker de saker som ikke er anmeldt, de jobber
ofte ut ifra rykter og spekulasjoner og ofte finner de på ting selv for å få tillatelse til
å bruke hemmelige etterforskningsmetoder.

Siden dette strekker seg helt tilbake til 1970-tallet for mitt vedkommende, vil jeg
starte med razziaen på Bakken gård i 1985. Jeg hadde da bodd 5 år på en veiløs
gård i Lysefjorden i Rogaland. Gården ligger på ei fjellhylle på samme side som
Prekestolen, men litt lenger inne i fjorden. Man må gå på en sti som går i svinger
opp på fjellhyller til gården som ligger 170 meter over fjorden. Der var ingen kai ved
fjorden den gang jeg drev gården. Man måtte enten bruke småbåt fra kaien i
Songesand eller gå i land i Brattali. Det ligger i navnet hvor bratt det var der.
Historien sier at de tjoret ungene når de var små så de ikke skulle rulle utfor. Fra
Bratteli måtte man følge en sti som går over ei naturlig bro av stein som har rast ut
i det trange juvet hvor elva Skurveånå renner 30 meter under.

Bakken gård drev jeg i 5 år fra 1980 til 1985. Gården hadde verken strøm eller
innlagt vann, men telefon hadde Johannes Bakken fått innlagt. Johannes Bakken
var siste eier som drev Bakken gård. Han ga gården til kommunen da han så seg
nødt til å flytte til aldersheimen i Forsand.

1985 var tredje året jeg holdt St. Hans-fest for mine venner i Stavanger. Jeg hadde
på dette tidspunktet røykt hasj i mer enn 10 år, men det ble vanskelig på gården.
Prisen på 1980-tallet var 100 kr grammet for dårlig hasj. Jeg hadde ikke råd til den
luksusen, så de eneste gangene jeg røykte var når jeg fikk besøk fra byen. De
fleste av vennene mine røykte, så selvfølgelig var det hasj på gården når jeg
inviterte på fest. Dette hadde visst kommet politiet for øre, og nå skulle vi stoppes.
Selve festen var på St. Hans aften, men som vanlig når folk kom til gården, ble
mange værende i flere dager. Av totalt 30 gjester var der vel 10 igjen da politiet
stormet gården i kamuflasjedrakter og nedlesset med våpen. Unnskyldningen for
bevæpningen skal ha vært at det var rapportert om skyting på fjorden. Noen av
den yngre garde skal visstnok ha lekt seg med et salonggevær og skutt på blink
ute i ødemarken, men vi har aldri sett noen rapport om våpenbeslag. Kanskje en av
spanerne i razziaen var våpensamler, hva vet jeg?

Politiet slo til på kvelden 24.06.1985. https://www.bjorn-dahl.com/?p=1031 Det ble
tatt noen få gram hasj, men politiet arresterte hele festen, unntatt min kjæreste,
som hadde ei datter på 7 år. Politiet måtte jo følge oss ned den bratte stien til
båten for å frakte oss til Stavanger med den hurtigbåten de hadde chartret. Det var halvmørkt, så de lar meg gå først siden jeg kan veien. Midtveis ned stikker jeg fra
bikkjer og alt.

Bikkjer kan ikke klatre, så jeg kommer meg unna.

De sendte alle gjestene i hurtigbåt til Stavanger og puttet dem i arresten på grunn
av funn av maks 20 gr hasj totalt på alle. De håpet nok å finne mer på gården som
kunne rettferdiggjøre innsatsen. Selv ble jeg ikke tatt med noe hasj overhode.

Jeg var ikke forberedt på denne galskapen. Jeg forstod ikke hvor viktig det var for
politiet å ta meg. Jeg ble sett på som en foregangsmann for alt de fryktet. Derfor
måtte de finne på ting for å stoppe meg. Vel de rotet det bare voldsomt til.
På Bakken gård hadde jeg ingen mulighet for å drive noen forretning med
cannabis. En bytur ville ta 3 timer hver vei med rutebåten + en time hver vei for å
komme seg til båten, og den gikk bare 3 dager i uka. Min økonomiske situasjon var
også slik at jeg kun hadde råd til det mest nødvendige.

Etter politiets razzia mistet jeg leiekontrakten med Forsand kommune. Da sto de
klar de som hadde «varslet» politiet om festen. Det viste seg å være noen med
kontakter i politiet som ønsket å overta gården som et felles møtepunkt for dem
som hadde hytter i nærheten. Det ble heldigvis Norsk Turistforening som til slutt
overtok ansvaret for gården. Nå er den åpen for alle som vil gå tur i Lyseheiene.
Dette var første gang jeg opplevde at politiet næret et slags hat til meg som person
og at jeg var en person som måtte stoppes. Jeg følte virkelig på noe konspirativt i
politiet.

De klarte å kaste meg ut av Bakken Gård, men det betydde at jeg måtte flytte
tilbake til Stavanger. Det var der jeg hadde kjente og hadde en liten sjanse til å
bygge meg opp igjen.

Jeg var nå brennmerket. Hele Stavanger visste hvem jeg var, og det ble vanskelig
få seg en ærlig jobb. Jeg hadde jo masse venner, og for dem var jeg en helt. Det
var noe av det amøbene i systemet ikke forstod. Jeg var nok heller ikke veldig
motivert for å bli noen lovlydig samfunnsborger i et samfunnet som til de grader
hadde gjort sitt beste for å drukne meg, i en alder av 20 år og faktisk tidligere.
(Dette kommer jeg tilbake til.) Det var ryggen mot veggen, men jeg ga meg ikke.

I årene som fulgte var livet en balansegang mellom det å overleve i en gråsone og
å drive tre firmaer, Brenselcentralen, Dahls hageservice og Nytorget blomster. Mye
av arbeidskraften var svart arbeid fra andre som var satt utenfor samfunnet og som
derfor rent symbiotisk passet inn i det opplegget jeg fikk på plass. Jeg skal ikke
legge skjul på at salg og smugling av cannabis var noe av det som gjorde det
økonomisk mulig for meg å operere. Jeg blandet likevel aldri dette med
virksomhetene jeg drev. Derfor har det heller aldri kunnet føre frem for politiet å
vise til hvitvasking. Jeg her aldri hatt noe å hvitvaske, så enkel er den saken.Det er
fullstendig umulig å ha dårlig samvittighet for dette. Jeg fastholder fremdeles at jeg aldri har gjort meg skyldig i noen forbrytelse. Vårt motiv var og er motstandsvirksomhet. Vi kan ikke og vil aldri akseptere de lovene som er tredd ned over hodene våre uten gyldig grunn.

Tilbake til konspirasjonen. Grunnen til at jeg kaller det politiet driver med for en
konspirasjon, er at de har bestemt seg for å skade meg uavhengig om de klarer å
føre bevis. Gang på gang skjer det uhjemlede ransakinger, og når vi kan legge frem
åpenbare beviser for at uhjemlet ransaking eller etterforskning har foregått, så
dekker aktørene i politiet, påtalemakten, Spesialenheten og domstolene hverandre.

Jeg vil etter hvert komme med flere historier som underbygger dette. De
vanskeligste episodene å dokumentere er f.eks. når politiet bare har kommet med
en ransakelsesordre på lageret til Brenselcentralen, uten at noe blir funnet, men
med det resultat at leieforholdet opphører.

Jeg har derimot en godt dokumentert opplevelse som det er verd å vie litt tid. I
1997 får en kamerat som pleide å kjøre lastebil for meg og hente ved til
Brenselcentralen, ransaking på sin hytte hvor han bor. Det spesielle er at det i
ransakelsesdokumentene står mitt navn på hans adresse. Riktignok har denne
mannen samme etternavn som meg, men jeg var jo en høyt profilert og synlig
person med tre firmaer og bostedsadresse i folkeregisteret, og jeg har aldri hatt
hemmelig telefonnr. Det står derfor ikke til troende at politet skulle tro at jeg bodde
på hans adresse. 



De finner 0,5 gram hasj i hytten hans. Dette var nok til at de ransaket også en
annen hytte noen hundre meter unna, angivelig fordi der hadde vært kontakt
mellom disse to. Denne mannen jobber også i Brenselcentralen og Dahls
hageservice. Der finner politiet 5 gram hasj i en sokk, og dette mente de var
grunnlag for razzia i Brenselcentralens lokaler i Stavanger.

Alt dette skjer samtidig med at jeg er på en kort reise på Østlandet. Jeg får
selvfølgelig telefoner, så jeg vet hva som skjer. I Brenselcentralens lokaler finner
ikke politiet noen ting, men de finner noen få gram hasj i en fryseboks i kjelleren.
Den tilhører husverten, som på ingen måte har noe med Brenselcentralen å gjøre.
Denne ransakingen var dermed helt ulovlig.

Når politiet endelig er ferdig med å ransake Brenselcentralen, da har de liksom
plutselig funnet ut hvor Bjørn Dahl bor. Det var 3 mil utenfor Sandnes. Jeg har
familie med to stebarn og ei datter som er noen måneder gammel. I huset finner de
18 gram hasj som er mitt, og som jeg innrømmer at er mitt, men til min overraskelse finner de 50 gram hasj i et uthus uten dør. Det er lett å forstå at det har vært plantet med den rundturen politiet nå har vært på. De måtte jo ha noe på siste stasjon når de legger ut på et så rått løp. Saken ble meldt til Spesialenheten for politisaker, men der i gården er dette helt greit. Derfor kan man bare fastslå at dette ikke er en konspirasjonsteori, men en ekte konspirasjon.

I årene før dette var der stadig episoder hvor jeg fikk vite gjennom venner at folk
som hadde vært i avhør, som ikke kjente meg ble spurt ut om meg. Slik produserte
politiet selv ryktet som kom tilbake til dem, slik at de hadde noe å etterforske. Bak alt dette lå jo hatet mot hasjen og alle som promoterte legalisering av hasj. Da driter man i om man gjennom etterforskningsmetodene planter rykter i stedet for å etterforske.

Jeg skulle tas og har alltid skullet tas. Dette har jeg levd med.

Det passer uansett dårlig med politiets teorier at det gikk 20 år fra jeg fikk 5 års
dommen i 1978 til jeg igjen ble tatt i 1998. Hvis jeg skulle ha vært i nærheten av å
være den «kingpin» som politiet i sin hasjpsykose hadde utpekt, så skulle jeg jo
vært mangemillionær i 1998. Sannheten er at jeg eide nesten ikke nåla i veggen.

Saken i 1978 var jo syk nok i seg selv. 5 års fengsel for 6 kg hasj og 3 kg
cannabisolje. Min gode venn som ble utpekt som hovedmann hengte seg på cella,
derfor måtte de jo i strafferusen straffe noen. Jeg var bare 20 år den gang og
hadde levd et turbulent liv. Jeg taklet dårlig at min beste venn som var 3 år eldre
enn meg hang seg på cella. Mesteparten av dommen måtte sones i psykiatrisk
sykehus.

Den nye dommen i 1998 handlet ikke omsetning av hasj. Der var jeg sjåfør i et lag
som skulle redde 30 kg hasj ut av en bil som hadde kollidert med en elg på
svenskegrensen. Bilen var fraktet over til Norge av bilberger og stod parkert på et
verksted. Sjåføren lå på sykehus, så dette var et solidaritetsopplegg. Like viktig
som å redde hasjen var det å redde sjåføren fra å bli oppdaget. Dessverre hadde
verkstedet startet rengjøring av bilen. Jeg ble dømt til 3 års fengsel for deltakelsen.

Da jeg kom ut av retten sto politiet der med ny siktelse. Denne gangen hadde en
av Stavangers største svindlere skyldt på meg for at han hadde kommet 5 dager
for sent for å hente et lastebildekk med 30 kg hasj. Politiet brukte mot meg at
svindleren hadde ringt til en mobil som på et tidspunkt befant seg i
dekningsområdet for mobiltelfonmasten som dekker området ved Solås gård i
Hardanger, som jeg nå hadde flyttet til. De så fullstendig bort fra tilfeldigheter som
kunne forårsaket dette. Jeg har blant annet en nabo som har bekjente i samme
kretser som meg. Svindleren var på dette tidspunktet nedkjørt på heroin, og han
mistet moren omtrent samtidig med at saken oppsto.

Saken var av tvilsom art, men det største problemet var det som skjedde i
lagmannsretten. Etter at jeg tapte i tingretten, anket jeg til lagmannsretten. Den
omtalte svindleren gjorde selvfølgelig sitt beste for å unnslippe straff. Han påstod
at jeg hadde sendt ham ut for å hente et dekk til en liten tilhenger som skulle ligge
på en parkeringsplass utenfor et transportfirma på østlandet. 5 dager tidligere
hadde politiet beslaglagt et trailerdekk med 30 kg hasj. Dusten var til og med inne
på kontoret hos transportfirmaet for å spørre etter dekket. Jeg må jo tilstå i
etterpåklokskapens lys at jeg burde forlangt vitner fra transportfirmaet for å få
avklart hva denne svindleren hadde spurt etter da de varslet politiet. Slik fant de
svindleren.

Det er ikke lett å bli klok på denne historien, for jeg hadde aldri noe med dette å
gjøre. Det er heller ikke lett å bli klok på hvordan en mann kan komme 5 dager for
sent for å se etter et trailerdekk med 30 kg hasj. Politiet trodde heller ikke på
historien om at han bare var der for å hente et dekk til en liten tilhenger med 3 kg
hasj. Spørsmålet er hva de har fortalt ham kjelleren på politihuset.

Gjennom tingretten opprettholdt politiet siktelsen mot både han og meg på 30 kg
hasj. I lagmannsretten var siktelsen likelydende. Det utrolige er at etter at
svindleren har forklart seg, og angitt meg som oppdragsgiver, så frafaller aktor
siktelsen for 30 kg hasj for svindleren, men opprettholder siktelsen på 30 kg for
meg.

Her er der mange kortslutninger. Først, hvor idiot tror retten jeg har vært som
ikke har klart å forklare vedkommende at han skulle hente et trailerdekk som veier
100kg + ? Logikken skulle da tilsi at ikke jeg heller visste at dette var et trailerdekk,
men et lite tilhengerdekk. Pytt, slike fakta kan ikke retten ta hensyn til. Det mest
alvorlige er likevel at her har det foregått en handel i åpen rett. De har først tiltalt
svindleren for 30kg for å presse ham til å angi meg, for så å frafalle en siktelse etter
at han har gjort jobben, og uten at noen fakta i saken er endret. Han forklarte bare
det alle visst at han ville forklare, hvis han ikke gikk tilbake på det som gjaldt meg.
Hvem konspirerer? Til og med domstolen er med på notene her.

Jeg blir så matt at jeg må ta en pust i bakken her. Det er alvorlig og skremmende å
bo i et land hvor rettssikkerheten er ivaretatt av individer som ikke er i nærheten av
å ha den nødvendige respekten for den oppgaven de har fått. Det hører med til
historien at en av fagdommerne fikk diagnosen Alzheimers året etter. Mye kan tyde
på at han allerede var dement da han dømte i 2005. Han spurte meg om jeg ikke
bare kunne tilstå, etter at jeg hadde brukt anledningen til et siste ord før dommerne
trakk seg tilbake. Det er ikke normalt på noen måte at dommeren allerede flagget
at jeg var skyldig.

Jeg har nok av eksempler, men må hoppe over noe, så dette ikke blir en bok.
Fortsettelse kommer i del