Det er selvsagt all grunn til å advare sterkt mot all slags misbruk, det ligger jo i ordet selv – MIS-bruk. Ordet «misbruk» blir misbrukt i seg selv. Det er en sterk tendens til å benytte det om all bruk av illegale rusmidler, selv om bruken ikke er problematisk i seg selv. Eksempel: «Han/hun innrømmet å ha misbrukt hasj på fest én gang for tjue år siden». Misbruk kan defineres som problematisk bruk, som gir negative konsekvenser for brukerens helse, ve og vel samt omgangskrets, jobb og samfunnet forøvrig.
Alle advarsler må være pedagogiske, logiske og velbegrunnet og underbygget med vitenskapelige fakta som folk forstår, gjerne med verifiserbare eksempler.
Dessverre har ting kommet fryktelig skjevt ut når det gjelder rusmidler som i historiens løp har blitt forbudt; her er det brukt skremselspropaganda – et virkemiddel som siden tidenes morgen har vært førstevalget når man vil «oppnå» noe, enten i forhold til enkeltindivider som for eksempel barn: «Nå gjør du som jeg sier, ellers..!» eller folkegrupper, nasjonalt eller globalt. Religioner er dessverre også ofte infisert med på frykt: «Himmel eller helvete», «gudenes straff» osv. Til og med media og reklamebyråer spiller på frykt, alt fra «Dette gjør du sikkert feil»-clickbait til å spille på hvermannsens redsel for å være annerledes eller «gå glipp av noe viktig». Rettsvesenet skremmer oss med bøter, fengsel og andre straffer. Men blir egentlig alt bra igjen om man har tatt straffen sin? Forsvinner plutselig narkomanien hos en misbruker etter å ha sittet i fengsel eller betalt en saftig bot? Blir noen levende igjen hvis man avretter en morder?
Man vet at frykt kan være et kraftig virkemiddel – i første omgang. Det fungerer helt til «ungene avslører julenissen», folk virkelig begynner å snakke sammen og undersøke fakta og så har man plutselig en revolusjon på gang, på godt og vondt. Omtrent alle slags konflikter, kriger og stridigheter skyldes en kombinasjon av frykt og uvitenhet.
Hvis man i tillegg blander inn løgn i slike frykt-kampanjer har man gjort ting vanskelig for seg selv; det blir plutselig VELDIG vanskelig å høste respekt i etterkant når dette blir avlørt og man har gjort seg til kaptein på ei skute med evig slagside, slik rusmiddelpolitikken gjennom årene har tatt form av.
De nye taktene fra politkernes side, som antyder å erstatte straff med hjelp synes jeg er et svært velkomment pust i seilene til den skjeve skuta, æres den som æres skal for det! Måtte det bare være kraft bak ordene og ikke bare et blaff som bare dør ut i en ny bølge av frykt. Det vil nok kreves mange år med tålmodig innsats for å få rettet opp skjevhetene, som nok ikke bare gjelder rusmiddelpolitikken, ting henger i hop så det kan nok bli et langt lerret å bleke.
Frykt bryter ned og lager konflikter, hjelp og samarbeide bygger opp.
Det er selvsagt all grunn til å advare sterkt mot all slags misbruk, det ligger jo i ordet selv – MIS-bruk. Ordet «misbruk» blir misbrukt i seg selv. Det er en sterk tendens til å benytte det om all bruk av illegale rusmidler, selv om bruken ikke er problematisk i seg selv. Eksempel: «Han/hun innrømmet å ha misbrukt hasj på fest én gang for tjue år siden». Misbruk kan defineres som problematisk bruk, som gir negative konsekvenser for brukerens helse, ve og vel samt omgangskrets, jobb og samfunnet forøvrig.
Alle advarsler må være pedagogiske, logiske og velbegrunnet og underbygget med vitenskapelige fakta som folk forstår, gjerne med verifiserbare eksempler.
Dessverre har ting kommet fryktelig skjevt ut når det gjelder rusmidler som i historiens løp har blitt forbudt; her er det brukt skremselspropaganda – et virkemiddel som siden tidenes morgen har vært førstevalget når man vil «oppnå» noe, enten i forhold til enkeltindivider som for eksempel barn: «Nå gjør du som jeg sier, ellers..!» eller folkegrupper, nasjonalt eller globalt. Religioner er dessverre også ofte infisert med på frykt: «Himmel eller helvete», «gudenes straff» osv. Til og med media og reklamebyråer spiller på frykt, alt fra «Dette gjør du sikkert feil»-clickbait til å spille på hvermannsens redsel for å være annerledes eller «gå glipp av noe viktig». Rettsvesenet skremmer oss med bøter, fengsel og andre straffer. Men blir egentlig alt bra igjen om man har tatt straffen sin? Forsvinner plutselig narkomanien hos en misbruker etter å ha sittet i fengsel eller betalt en saftig bot? Blir noen levende igjen hvis man avretter en morder?
Man vet at frykt kan være et kraftig virkemiddel – i første omgang. Det fungerer helt til «ungene avslører julenissen», folk virkelig begynner å snakke sammen og undersøke fakta og så har man plutselig en revolusjon på gang, på godt og vondt. Omtrent alle slags konflikter, kriger og stridigheter skyldes en kombinasjon av frykt og uvitenhet.
Hvis man i tillegg blander inn løgn i slike frykt-kampanjer har man gjort ting vanskelig for seg selv; det blir plutselig VELDIG vanskelig å høste respekt i etterkant når dette blir avlørt og man har gjort seg til kaptein på ei skute med evig slagside, slik rusmiddelpolitikken gjennom årene har tatt form av.
De nye taktene fra politkernes side, som antyder å erstatte straff med hjelp synes jeg er et svært velkomment pust i seilene til den skjeve skuta, æres den som æres skal for det! Måtte det bare være kraft bak ordene og ikke bare et blaff som bare dør ut i en ny bølge av frykt. Det vil nok kreves mange år med tålmodig innsats for å få rettet opp skjevhetene, som nok ikke bare gjelder rusmiddelpolitikken, ting henger i hop så det kan nok bli et langt lerret å bleke.
Frykt bryter ned og lager konflikter, hjelp og samarbeide bygger opp.