Av Simon Osen (Skyggeutvalget)
Tema: Politikk, Sivil protest, Miljøvern, Ruspolitikk, Gjennomslagskraft

Greta Thunberg på skolestreik som 15-åring.

Samme helg som den største årlige ruspolitiske konferansen til Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) ble arrangert, går bilder av Greta Thunberg (16) sin skoleprotest fortsatt viralt rundt på nett.
Greta har tegnet sin linje i sanden. Det får heller koste litt av egen person, å stå opp for en større sak.
Miljøet teller mer enn litt avbrutt skolegang. Greta kan ikke vite på forhånd at effekten av det hun gjør skal bli så stor, der hun sitter alene. Men hun gjør likevel det hun kan for det hun tror på.
Hvordan kan noen av oss vite akkurat hvor mye forskjell vi kan gjøre – på forhånd?
Gjennom å være villig til å ofre litt av oss selv?
Hennes vilje til sivil protest har blitt til en gigantisk miljøbølge som skaper reaksjoner verden over.

Rusreform deler ut rusreformpris til Bent Høie for fredens skyld

Rusreformprisen 2019 til Bent Høie.

Bent Høie fikk fredag 20. denne helgen sin andre «Obama-Fredpris» fra deler av Rusreform i Norge.
Litt som vi deler ut fredspriser til amerikanske presidenter i håp om at de skal jobbe for fred.
Vi som ønsker oss rusreform i Norge snakker ofte om en «krig mot narkotika».
Et uttrykk som ofte ikke blir gjengitt eller akseptert helt. Det er jo ikke en krig å straffe kriminelle?

Hvilken krig er større enn krigen mot narkotika?

Men, hvis vi nå setter oss ned, og tenker på hvor mange land, hvor mange sivile befolkninger, hvor mange toll-, politi- og militærstyrker som har vært engasjert i «konflikten» så innser man fort at de fleste såkalte kriger er langt mindre konflikter som har drept og berørt færre. Og hva med hvor mange år «narkotikakonflikten» har pågått?

Hvilken krig er større?

Å vike tilbake for å kalle en så langvarig konflikt, ført med de midlene den føres med, for en «krig», vitner bare om manglende historisk oversikt og forståelse, ikke om tilbakeholdenhet med retorikk.

Narkotikakonflikten er en krig – og reformister vil ha fred

«Fredsprisen» fikk Bent Høie av flere grunner. Høie representerer det banebrytende politiske trekket at Høyre ble først ute og mer tydelig på banen sosialt med rusreform enn det AP og venstresiden var. En tragedie for venstresiden de aldri vil fullt ut forstå rekkevidden av. Høyre vil alltid kunne bruke dette mot dem, og vil alltid kunne smykke seg med denne delen av norsk sosial reform.
Mest av alt får Bent Høie prisen for sitt arbeide med en ønsket «fredsreform» på rusfeltet; avkriminaliseringen av bruk, som ennå planlegges. Vi som følger med på rusdebatten i Norge har fått nær-kategoriske «JA» til at avkriminaliseringen vil skje fra relevante politikere som Bent Høie (H), Carl Erik Grimstad (V) og nystartet politiker og utvalgsmedlem Kenneth K Arctander (SV).

En fengslet hasjbonde kommer hjem på permisjon

Bjørn Dahl som røyker lovlig cannabis på gården i Fusa.

Samme fredag kommer Bjørn Dahl hjem på permisjon fra fengsel. Bjørn kjenner vi fra mediene som økobonde og «hasjkriminell» med tilknytning til det marginale politiske partiet «Samfunnspartiet» og den norske legaliseringsbevegelsen. Som 16-åring satt han på cella i Stavanger for omgang med hasj. Kameraten hans henger seg på cella. Kameraten takler ikke godt den juridiske reaksjonen og de holdninger som utvises ovenfor han som annerledes, hippie og hasjkriminell.

Bjørn sultestreiker på cella i respons på den behandling de to blir utsatt for. Få brydde seg da om Bjørn Dahl sin sultestreik og om vennen hans som henger seg på cella. På innsiden av veggene er man usynlig. På gata er man som alternativ rusbruker bare synlig som søppel og støy.

Den sivile ulydigheten til Bjørn Dahl fikk et intet politisk etterspill og ble langt mindre synlig enn det protesten til Greta Thunberg ble. De prøvde å si fra med kroppene sine, på samme måte.

Ruspolitikk i skoledebattene

Skoledebattene må bli neste naturlige punkt å flyte til.

Det som i bunn og grunn skjedde overordnet, var at man fikk massiv oppmerksomhet rundt ruspolitikk gjennom handlinger som lignet på sivil ulydighet og aktivisme fra både elever, skoleverk og politilobbyen
Hele greia er litt av et skue i ettertid. Vi snakker om grunnloven, narkotika, elever, samfunnsfaglærere som slår hendene av elever under demokratisk debatt, pensjonister som utgir seg for å være politifolk for å hindre politisk debatt. Saken er så grov og underlig at man kan nesten ikke fatte at den har skjedd i Norge. Jeg anbefaler alle som er opptatt av politisk debatt, ytringsfrihet og ruspolitikk å lese seg opp på saken. Ikke stopp her med meg og denne teksten.

Det som trigget oppstyret i mine øyne, er at i forbindelse med UV sin planlagte «agitering» for legalisering på skoledebatter i Norge, sendte den tyngste lobbyisten (NNPF) på forbudssiden en pensjonert politimann (rolleblanding) for å få skolene til å tro at en legaliseringsdebatt var et brudd på opplæringsloven, og ikke en lovlig politisk ytring beskyttet av grunnloven.

Politiets lobbyister forbrøt seg med rolleblanding, og med å forsøke å strupe politisk debatt.
Elevene forbrøt seg med å gå langt i sitt budskap og i sin grafikk. Lærere og skoleledelse greide ikke å holde ytringsfrihet, samfunnsfag og «gode holdninger mot narkotika» i munnen, og resultatet ble kaotisk. Alle trodde de hadde rett, og handlet deretter. Sivil ulydighet og aktivisme!

Unormale handlinger flytter normalen

Uansett så viser skoledebatten hvor mye «sivil ulydighet» eller analoge handlinger kan produsere av interesse, oppmerksomhet og debatt. Vi som ønsker oss avkriminalisering må rett og slett bare takke politi og skoleverk for sine reaksjoner her, dere har vært med på å dytte spørsmålet fremover.
Gjennom å forsøke å spesialbehandle denne politiske ytringen, ga skoleverk og politilobbyister en enorm oppmerksomhet og aktualitet til saken. Det kunne ikke UV fått til uten dem!
Og i tillegg har dere vist hvordan litt «sivil ulydighet» kan gjøre en sak til førstesidestoff.

De største og flinkeste aktivistene på rusfeltet: Norsk Politi

Aller sist vil jeg peke på at de største aktivistene på rusfeltet faktisk er norsk politi selv.

Gjennom å fortsette å håndheve forbudet mot bruk av narkotika og kampen mot avhengighet på en dårlig måte, så rekrutterer de oppmerksomhet til debatten og til feltet. Uten stålhansken som klemmer om «den andre» er det ingen sympati å hente. Bare gjennom å fortsette å tweete hver dag om arrestasjon og bøtelegging av brukere, hardhendt behandling av ungdom og sårbare, der man stolt viser det frem, gis det ammunisjon til en større debatt om politikken. Gjennom å jukse med demokratiske spilleregler, oppføre seg som aktivister og politikere, så skaper de også tvil om sin ekspertstatus på rusfeltet og deres rolle.
Ironisk nok ville narkotikakrigen få holdt på lengre, slik tollvesen og politilobbyister vil, hvis den var ført med en mer lavmælt retorikk og en mildere hånd. Tenk å stå i speilet som norsk politimann, med strengt forhold til narkotika og rus, og innse at du er den største aktivisten for omlegging av politikken?

Simon Christian Osen
Gjesteblogger for Bjørn Dahl
Ruspolitisk skribent
Varamedlem Skyggeutvalget